Folkeakademienes historie

Tdiligere generalsekretær Pål H. Djuve byr på en historisk fremstilling av Folkeakademiets 130 første år. Her får du innsyn i både opphav, organisering, stridstemaer og tanker om fremtiden.

Det hele åpner med et grunnleggende spørsmål:


Hvorfor folkeopplysning?

Begrepet «Frivillig folkeopplysning» ble først brukt i første halvdel av 1800-tallet, men arbeidet for folkeopplysningen er en frukt av ideene fra 1700-tallet. Bølgetoppene for folkeopplysningen ble nådd i etterdønningene av store politiske begivenheter som Pariserkommunen og i Norge – Thranebevegelsen.

Borgermester H. E. Berner, kongevalgt styremedlem i Christiania arbeiderakademi (stiftet som det første i landet i 1885), uttalte i 1886 at arbeiderakademiets virksomhet ville bli et «sunt og samfunnsgavnlig spor» å lede arbeiderbevegelsen inn i, «en bevegelse som er så stor og mektig at den ryster så mange samfunn». Folkeopplysning skulle med andre ord tjene som lynavleder for sosialistenes trussel om revolusjon.
Arbeiderne måtte hindres i å bli «blinde redskaper i (…) agitatorenes hender», sa Hartvig Nissen, stifter av «Selskapet for folkeopplysningens fremme» i 1850.

Men opplysning kunne også føre til at det enkelte menneske bedre fylte sin plass i systemet. Noe som ville føre til materiell framgang og forebygging av fattigdom og nød. I tillegg hadde opplysning en moralsk hensikt: Økt kunnskap ville utvikle egenskaper som sparsomhet, flid og dyktighet. Hensikten med folkeopplysning hadde altså både en politisk, økonomisk og moralsk begrunnelse.

I spissen for opplysningsarbeidet sto folk fra overklassen. Men i løpet av 1880 og 1890-årene gjennomgikk arbeidersamfunnene en utvikling som etter hvert brakte ledelsen over i hendene på arbeiderne selv. Arbeiderakademiene oppsto mens denne utviklingen pågikk. Det er mulig å påvise kontakt mellom venstrebevegelsen (partiet Venstre) og arbeiderakademiet helt fra begynnelsen av. Akademiets stiftere var ledende menn i bevegelsen.

Arbeiderakademiene ble også debattert i Stortinget. Statsministeren talte blant annet varmt for bevilgning, og sa at «arbeiderakademiene ville kunne bringe arbeiderne til opplysning som skulle hjelpe dem til å bli skikket til å bli medborgere ikke bare i navnet, men i ånd og sannhet».

Antallet akademier vokste raskt. Først i de større byene, deretter i de mindre og i landkommunene – det siste i et samarbeid med Norges ungdomslag. Det ble etablert en slags distriktslag som organiserte foredrag i forskjellige bygder. Da begynte akademitallet å stige raskere og det ble behov for en samorganisasjon.

Landsforbundet stiftes

Arbeiderakademienes landsforbund ble stiftet 1898. Denne omfattet først bare akademiene på Østlandet, men ble i 1905 omorganisert til å gjelde alle landets akademier. For å lette økonomien til de mindre akademiene startet også sentralorganisasjonen turnevirksomhet. Staten var også interessert, i 1901 – 1904 ble det fattet bestemmelser om at arbeiderakademiets foredragsholdere skulle få reise gratis på jernbanen og på de statseide dampskipene. 

I 1910 skifter arbeiderakademiene navn til folkeakademier. Dette som følge av en utvikling både når det gjaldt typen foredrag, og da akademienes tilhørere, særlig på landsbygda, for en stor del besto av andre enn det man oppfattet som arbeidere.


Demokratiet i sentrum

Et folks opplysningsnivå er av stor betydning for dets samfunnsliv. Derfor kan det sies at arbeiderakademiene var med på å skape den formen for demokrati som finnes i Norge i dag, hevder Randi Aas Seim i avhandlingen «Fra arbeiderakademi til folkeakademi». Nettopp arbeidet med å styrke og utvikle demokratiet har i alle år vært viktig for folkeakademiene. I vedtektene på 1950-tallet var det formulert slik: «Folkeakademiet skal gi STEDETS VOKSNE BEFOLKNING allmennyttige kunnskaper og innsikt i vårt eget lands og andre lands samfunnsforhold – med det mål for øye å gjøre demokratiet i vårt samfunn så bredt og levende som mulig».


Læring eller underholdning

I mange år ble det diskutert om akademiene skulle levere sammenhengende foredragsrekker – eller slik som hovedstrømmen ble – spredte foredrag over mange felt. Sammenhengende foredrag ville gi et akademi preget av læring, og ikke av underholdning, skrev Olav Starheim fra Vanse i 1915, da debatten om et nærmere samarbeid med folkeboksamlingene kom opp. Arbeidet med å få i stand samarbeid mellom akademi og bibliotek gjorde seg særlig gjeldende i tiden fram til «kulturpausen» i 1920-årene. Samarbeidet skulle ha dobbelt virkning. Det gjaldt å skape større interesse for faglitteratur både blant publikum og bibliotekarer. Og adgangen til bøker skulle styrke akademienes opprinnelige program – å spre kunnskap.

Også de tidligste akademiene måtte konkurrere om folks oppmerksomhet. Da Trondhjem Forelesningsforening opplevde tilbakegang i 1890-årene, klagde styret over at folk var mer interessert i idrett og varieteer.
Mange akademifolk konkluderte derfor med at skulle de få penger i kassa, måtte de til en viss grad tilfredsstille folks behov for underholdning. I 1897 søkte akademiet i Kristiansand om statsstøtte med begrunnelsen å tilby menn og kvinner «sunn, interessant og vekkende underholdning skikket til å være både belærende og underholdende på det store publikum». Stortinget godtok dette som grunnlag for statsstøtte.

Hvilke emner var så konkurransedyktige? Her gjorde akademiene samme erfaring som folkeboksamlingene. Det norske folket hadde en formidabel reiselyst. Reiseforedrag med lysbilder og senere film, ble en sikker kassasuksess. Akademiet fikk imidlertid mye kritikk for denne utviklingen.

I Sverige var forelesningsforeningene stort sett i samme stilling. Foredragene ble betegnet som «tidsfordriv», men «visseligen noblere eller verdigere enn sprit eller slagsmål» (1916). En av de mest nådeløse kritikerne til enkeltforedraget i Sverige, var opphavsmannen til studieringen, Lektor Oscar Olsson. Han mente at enkeltforedraget aldri kunne føre til «fordypet kunnskap».

Problematikken med å finne fram til emner som både var lærerike og tiltrekkende på folk har vært aktuell gjennom hele Folkeakademiets historie. Det vitenskapelige foredraget gikk over hodet på folk, og den rene underholdningen var en fallitterklæring. Eller som lektor Molaug sa på landsmøtet i 1951: «Når det er film, kommer folk i massevis. Men da en professor skulle holde foredrag, kom det 23 mennesker».

Styreformann i landsforbundet fra 1934–1945, rektor Helge Fonnum, forsvarte enkeltforedragene med at de passet for Norge og norsk folkelynne. Reiseforedragene kunne også være dannende, sa han. I brosjyren «Våre folkeakademier» fra 1933, fortalte Fonnum om en gårdbruker i Hallingdal, et eksempel på en norsk akademitilhører. «Mange av de beste stunder i sitt liv hadde han hatt, når han satt i den gamle tingstua og hørte på foredrag. Han hadde gjennom årene hørt mange kjente menn: Løvland, Nansen, professor Halvdan Koht, professor Olav Midttun og andre. Han kunne gi en god karakteristikk av talernes personlighet og siterte også av det han syntes var det beste og sanneste de hadde sagt. Denne mannen hadde trasket den lange veien over åsen ned til hovedbygda for å høre foredrag, og fra foredragssalen hadde han hentet seg noen av sine beste minner, som han levde på oppe i ensomheten».  For en slik mann passet systematiske serieforedrag dårlig. For ham passet nettopp det frie, vekkende enkeltforedrag.

Aktivitetsmangfoldet øker

Etter at akademiet i Kristiansand fikk godkjent begrepet «god og vekkende underholdning» i sin formålsparagraf, hadde akademiene fritt spillerom. De kunne gå utenom belærende foredrag og bruke fantasien for å gjøre akademiet tiltrekkende.

Først ble musikk og sang inkludert. Akademiene som samarbeidet med musikkforeninger og sangkor, oppdaget skjulte lokale krefter – og satte fart i kulturlivet på stedet.
En departementskomité gikk enda lenger. I tillegg til å gi musikken sin velsignelse, ble dramatisk opplesning og deklamasjon ved siden av foredragene tillatt.

Gjennom mange år var det en utbredt arbeidsmetode å la en kjent dikter, for eksempel Elias Blix eller Anders Hovden, være emne for en akademikveld, og så belyse hans eller hennes verker med foredrag, opplesning og sang. Med slike arrangementer satte Kristiansund folkeakademi publikumsrekord i årene 1908 til 1912 med opp til 1500 til 2000 tilhørere per kveld.

Teater ble også formidlet. I 1930-årene samarbeidet Folkeakademiet med «Turnéteateret». Mange akademier engasjerte også skuespillere som leste dramatiske verker.

Etter at Riksteateret kom, sto mange akademier som lokal kontakt. Riksteateret oppmuntret til dette – som på landsmøtet i 1949 da Riksteatersjefen ba akademiene påta seg dette oppdraget.
I tillegg til foredrag tok også akademiene initiativ til mer praktiske tiltak, blant annet Røros arbeiderakademi som i 1912 arrangerte to kurs om å tilberede sild og fisk.

Kråkerøy folkeakademi i Østfold ville utvikle en moderne folkeopplysningsinstitusjon med mange og varierte gjøremål som musikalske gjettekonkurranser mellom Fredrikstad og Glommen mekaniske verksted og bussturer til museer og samlinger. De fikk også i stand den oppsiktsvekkende utstillingen «Hva kan Kråkerøyfolk lage” i 1948 med 58 utstillere. Treskjærere, modellbyggere, malere, syersker, fiolinbyggere, keramikere og steinhoggere – amatører og fagfolk i alle aldre. Flere akademier satte i gang kveldsskoler. Andre prøvde seg med studieringer.

I sentrum av dagens utfordringer

I en nylig gjennomført intervjuundersøkelse, har det norske folk prioritert de viktigste utfordringene framover. Utfordring nummer én er innvandring. Meningene er delte om dette temaet. Tar landet inn for mange innvandrere? Vil vi klare å skaffe dem steder å bo? Er det jobber til dem? Deler de demokratiets grunnleggende verdier? Har noen en skjult agenda?

Spørsmålene som diskuteres er mange, og svarene som gis ulike. Men sett i lys av en nesten uløsbar flyktningsituasjon, de pågående klimaendringene og en teknologiutvikling som gjør at mennesker uansett hvor de bor, kan få kunnskap om den høye levestandarden og mulighetene til et bedre liv i Europa enn det de har, gjør at Europa, og Norge, vil oppleve et økt antall flyktninger og økonomiske migranter i kommende år. Vil vi ta imot disse? Eller vil Europa, og Norge, ta i bruk sterke og brutale virkemidler for å holde dem ute? Vil vi makte å beholde vårt ennå relativt humane samfunn? Eller vil vi oppleve et brunere og langt mer høyreorientert Europa.

Den nest største utfordringen ifølge det norske folk, er den urovekkende klimautviklingen. Hva skjer i naturen med dyr, fugler, fisk, innsekter, trær og blomster? Hvordan vil en temperaturstigning påvirke leveforholdene for mennesker i ulike land? Vil folk kunne bo der de bor eller må de flytte på grunn av havstigning, flommer, tørke eller kraftige stormer? Muligens vil mange – kanskje flere hundretalls millioner – i relativt nær framtid bli tvunget til å forlate hjemstedet. Vil andre land ta imot dem? Det bygges stadig flere murer mellom land – for eksempel bygger India en mur mot Bangladesh. Offisielt for å stanse ulovlige arbeidsinnvandrere. Men vil de også stoppe klimaflyktninger?

For å hindre temperaturen i å stige mer enn det kloden kan tåle, må temperaturdrivende utslipp reduseres raskt. Hvordan kan hver enkelt av oss bidra? Må vi akseptere en endring i måten vi lever på? Hvis kull og olje må fases ut – hvilke energiformer skal vi bygge samfunnet på? Hvorfor går det så seint med å få til nødvendige endringer? Utfordringene er mange og store. Folkeakademiet kan spille en konstruktiv rolle.

Den tredje største utfordringen i følge det norske folk er helse. Det offentlige vil i årene som kommer ikke makte å utføre alle nødvendige oppgaver. Man vil måtte bruke frivillige organisasjoner i langt større grad enn nå. I NOU 2011 «Innovasjon i omsorg», heter det: «Det er i mellomrommet mellom det offentlige og sivilsamfunnet de nye fellesskapsløsningene kan utvikles. Et av målene kan være å la 25 prosent av den samlede omsorgssektoren bli organisert og drevet som ideell virksomhet innen 2015»

Folkeakademiet har utarbeidet en kultur og helseplan. Den vil ligge til grunn for vårt forebyggende helse- og trivselsarbeid slik at folk holder seg friskere– lengre. For å øke helseeffekten ønsker vi å utvikle flere regulære kulturtilbud der vi ivaretar både opplevelsesaspektet og har kunst- og kulturtilbud som får publikum til selv å være aktive.

Folkeakademiet er plassert i sentrum av de utfordringene nordmenn mener er de viktigste. Å løse disse utfordringene er det neppe noen organisasjon eller stat som kan klare alene. Det krever et omfattende samarbeid mellom mange lokale og globale aktører. Noe slikt er ikke enkelt å etablere. Derfor vil disse utfordringene være sentrale i samfunnsdebatten i mange år.

Folkeakademiets formål, et idégrunnlag mange kan misunne oss, samt en 6-årsplan mer tidsaktuell enn noen gang, gjør Folkeakademiet til en dagsaktuell organisasjon. Vårt overordnede mål – eller visjon – er å være et redskap for en bedre framtid. Vi ser derfor framover. Men arbeidet for å realisere visjonen skjer i dag. I lokallaget. I distriktet. Over hele landet.

    Artikkelforfatter, Pål H. Djuve,
    tidligere generalsekretær i
    Folkeakademienes Landsforbund.